9. sep. 2010

Behov for nye kriterier

Foredrag av overlege Lars Remvig, Rigshospitalet i Danmark: Behov for nye kriterier vedrørende hypermobilitet

Hvorfor er det viktig å få kartlagt hypermobile pasienter? Remvig mener at man med mer ensrettede grupper av pasienter gjør det enklere å tilrettelegge for riktig behandling av hver gruppe, og det blir også enklere å stille prognoser for hver gruppe.

Hva er egentlig et syndrom? Et syndrom er en sykdom karakterisert av en type symptomer og funn.

Litt historikk

Tidligere fokuserte man i hovedsak på ledd ved kliniske funn:
  • Rotes-Querol, 1957, så på albu, kne og ankel
  • Carter & Wilkinson, 1964
  • Beighton, 1969. Baserte seg på Carter & Wilkinsons metode siden denne var enkle å gjennomføre og gav ja/nei-svar. Ble til det 9-test-systemet som brukes i dag.
  • Villefranche, 1998
  • Brighton 1999. Inkluderer familiehistorie i vurderingen av pasienten.

Remvig mener, som Dr. Byers og Dr. Tinkle at det er flere svakheter ved metodene:
Det foreligger ingen informasjon om hvordan testene skal gjennomføres;
-         Skal hånden peke opp eller ned når man måler, skal armen være strukket eller rett?
-         Skal pasienten ligge, sitte eller stå når man tester og hvilke teknikker skal benyttes under testene?
-         Hvilken grad skal vinkelen på kneet eller lillefingeren være?
-         Skal man ta hensyn til forskjell på alder, kjønn eller etnisitet?
-         Vedrørende hovedkriterier og bikriterier; hvor viktig er det med ett, to eller tre?
-         Hva er normalt??

I nyere forskning har det blitt nevnt at målet på strekkbarhet på hud på armen er 2,9 cm ved en gitt vinkel, målt på den armen som ikke er dominant, men dette er ikke en erklært sannhet.


Når det gjelder strekkbarhet av huden på håndflaten, mener Dr. Remvig at denne egner seg dårlig siden huden her er utsatt for solskader.

Så sent som i 2008 ble ”sideflesket” på en pasient målt for å diagnostisere Klassisk EDS i England!

Remvig etterlyser konsensus!

Vi må ha pålitelige svar for å stille en  pålitelig diagnose, sier Remvig. To leger skal kunne stille samme diagnose på pasienten, eller samme lege skal kunne stille samme diagnose igjen etter noen måneder.
Hvilke kliniske tegn skal man se etter og hvilke metoder skal benyttes? Hva er vanlig? Hva skal regnes som hoved- og bikriterier? Kan man bli enige?

Nå i september kjøres det i gang et Delphi-studie som inkluderer leger/spesialister som i dag kan diagnostisere Ehlers-Danlos Syndrom. Alle mottar et spørreskjema, med en lang rekke spørsmål som f.eks ”Hvor viktig er tommelvinkel?” Svaralternativene går fra 0-10. Deretter kommer oppfølgingsspørsmål som ”Hvordan måler du dette?” Her er det 3 svaralternativer.
Med disse svarene kan man se om det er konsensus og på hvilke områder det spriker med tanke på vektlegging eller metodebruk. Ved å gjennomføre slike studier vil man tilslutt kunne bli enige internasjonalt om diagnosekriterier, avsluttet en positiv Remvig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Har du noen kommentarer til dette? Vi hører gjerne fra deg!